Endå ein tung dag. Endå ein dag utan krefter eller lyst – eller er det omvendt? Er eg dårleg fordi eg ikkje gidd noko anna? Ikkje veit eg. Noko dritt er det uansett. Å vakne om morgonen, vil ikkje stå opp, vil ikkje dusje eller ete, og i alle fall ikkje gå ut. Ut der resten av verda held til. Der alle andre får verda til å gå rundt, utan at eg har noko som helst betyding. Lille, slappe meg. Eit musetiss i eit digert hav. Dei andre jobbar, joggar, dusjar, søv. Dei blir forelska, følgjer etter draumane sine, gret innimellom – dei LEVER. Men i raudesofaen sit eg, og eg deltar ikkje. Oppnår ikkje noko. Gjer ikkje verda betre eller meir god. Og det er det eg drøymer om – å få vere frisk så eg kan hjelpe til. I mellomtida sit eg her og ventar. Eg skal ikkje klage, sofaen er veldig behageleg.
- X
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar